Rehabilitering på Sunnaas Sykehus
Uke 8 på Sunnaas: Innspurten. Jeg er ikke den jeg var, men jeg er fortsatt meg
Jeg er ikke den jeg var, men jeg er fortsatt meg
Alt har en ende, og rehabiliteringsoppholdet mitt på Sunnaas sykehus er kommet til en slutt, for denne runden, det er det med en slags tristhet, men også mange gode følelser jeg drar med.
Da jeg kom hit i slutten av november 2024, var jeg skeptisk og forvirret, usikker på hvorfor jeg var her, hvem jeg var og hva jeg kunne forvente.
Dette har endret seg, jeg vet nå hvorfor jeg trengte å være her, og jeg er så takknemlig for at jeg fikk denne muligheten.
Nei, jeg går ikke herfra helbredet, jeg fikk ikke ny hjerne, jeg fikk ikke medisin, piller eller andre typer medisiner, men kunnskap, kunnskap om hva som har skjedd med meg, kunnskap om hvordan en hjerneskade påvirker min hverdag, kunnskap om hvordan jeg selv kan gjøre tiltak som gir meg en bedre hverdag med meningsfylt innhold.
Lærte, fant og forsto det nye meg, er godt i gang med å pusle den nye meg sammen, forstår at noen blokker mangler og noen har endret seg, men at er jeg fortsatt meg!.
Jeg har lært å fly, igjen, jeg har forstått at flokken jeg fløy med før har fløyet fra meg og at jeg må finne en ny flokk som forstår det nye meg, som forstår og aksepterer at jeg kan fly, igjen, men at jeg nå flyr jeg med brukket vinge, at jeg ikke flyr like fort. ikke like høyt som før, men jeg flyr, igjen!
Jeg er ikke den jeg var, men jeg er fortsatt meg!
- Sekken min er blitt fylt med kunnskap, informasjon, strategier og nye verktøy, som jeg kan bruke når jeg kommer hjem til og re-starte livet på nytt, møte utfordringene sterkere enn før, jeg vet at jeg må gjøre ting annerledes, prioritere oppgaver annerledes, godta at det er noen ting jeg kan gjøre lenger og at noen mennesker ikke lenger vil være en del av livet mitt, men også ønske nye mennesker velkommen i livet mitt, nye muligheter, gjøre ting annerledes, prioritere meg selv og mine behov mer. Livet ser mye lysere ut nå med kunnskapen og verktøyene jeg har fått med meg fra Sunnaas sykehus.
- Jeg har lært hvordan jeg skal balansere hverdagen min, at hjernetretthet gjør at jeg må porsjonere ut hverdagen på en bedre måte slik at jeg har overskudd til de tingene som skal gjøres, bli bedre på og ta en pause, bruke meditasjon, pusteteknikker og lignende slik at hjernen kan hvile, unngå å tappe meg helt for energi, si stopp og ta timeouts.
- Jeg har lært om hvordan kommunikasjon endrer seg etter en hjerneskade og forstår mine utfordringer bedre, og at for at jeg skal kunne bli en aktiv bidragsyter i sosiale situasjoner, samtaler og diskusjoner igjen, må jeg fortsette å trene på kommunikasjonsteknikker, at jeg må velge hvilke steder. og arenaer som fungerer for meg, unngå steder med mye bråk og uro, velg mindre grupper, fremfor større samlinger. Bedre litt enn alt og ingenting.
- Ved å være sammen med andre pasienter har jeg forstått at jeg ikke er alene med mine utfordringer, det gir meg trygghet i møte med de som ikke forstår hvilke utfordringer jeg har, bygget nye relasjoner til noen av de andre pasientene, som gjør at vi ønsker å holde kontakten fremover, støtte og hjelpe hverandre, det er ofte enklere å snakke med de som har vært og er i samme situasjon.
- Det sosiale samspillet med andre pasienter har gjort meg tryggere på meg selv, og fått meg til å se at jeg kan være aktiv i et sosialt liv igjen, så lenge jeg velger de rette menneskene, folk som forstår utfordringene mine og aksepterer dem, noen gir deg energi og noen ikke, lært at jeg må ta beviste valg om hvem jeg skal være sammen med så langt det er mulig, fått verktøy som jeg kan bruke når jeg er i uheldige situasjoner.
- Strategiene mine fremover vil være å jobbe med og forbedre kommunikasjons ferdighetene mine, bruke verktøyer og kunnskapen jeg har fått med meg til å trene på og bli trygg i kommunikasjon og sosiale situasjoner igjen.
- Trene og jobbe med det jeg har lært om å balansere hverdagen, unngå og tappe meg helt for energi, planlegge, lage uke plan, dele opp oppgaver i mindre puljer, ta pauser og si nei til ting.
- Fortsett å bruke min gode struktur som jeg har, som jeg har fått bekreftet er gode og fornuftige. Så jeg kan fokusere og bruke energien min på ting jeg trenger å gjøre, handle, rydde, trene være sosial, utforske nye muligheter for en mer meningsfull hverdag.
Nå er jeg ferdig med første del av oppholdet, skal tilbake om ca 6 måneder for en oppsummering.
Når jeg ser tilbake på oppholdet mitt vil jeg først si en stor takk til de ansatte på Sunnaas, deres medfølelse og kompetanse er bare fantastisk, they rock💪🫶.
Da jeg kom hit var jeg forvirret, visste ikke hvem jeg var, det å være her har satt puslespillet mitt sammen igjen, lært meg hvem jeg er, gitt meg kunnskap og verktøyene til å gå videre med livet mitt, Sunnaas har lært meg å fly igjen.
Kombinasjonen av det høykompetente personalet og det sosiale samspillet med andre pasienter som er i lignende situasjon har vært nøkkelen til at jeg har reist meg og kjemper igjen, og for det, vil jeg alltid se tilbake på oppholdet med takknemlig for alt det har gitt meg.
Jeg tar med meg kunnskap, kunnskap om hvordan min skade på hjernen påvirker de kognitive funksjonene som jeg trenger for å kunne fungere på jobb, hjemme og i sosiale situasjoner.
Jeg har fått en forståelse av min egen situasjon, som gjør det lettere for meg å tilpasse hverdagen min til det nye meg, en forståelse som gjør det lettere å informere andre om min situasjon.
Jeg har lært at jeg må endre mine forventninger til meg selv, lære og akseptere det nye meg, og når en dør lukkes, åpnes en annen.
Jeg har fått nye verktøy i min ryggsekk som jeg kan bruke når jeg kommer hjem for å re-starte livet på nytt, møte utfordringene sterkere enn før, jeg vet at der er ting og mennesker jeg må si farvel til, men også ønske nye mennesker velkommen i livet mitt og nye muligheter, så livet ser mye lysere ut nå etter oppholdet på Sunnaas sykehus.
Jeg er klar til å fly igjen!
Sunnaas Hospital, they learn people to fly, again. They Rock 🫶❤️