Rehabilitering på Sunnaas Sykehus
Uke 4 på Sunnaas: halvveis
I mai 2023 styrter jeg ut av himmelen, ender opp med en brukket vinge, jeg prøver, og jeg prøver å komme meg tilbake i luften, jeg ville fly igjen, være tilbake på himmelen, sammen med flokken.
Men hvor mye og hvor hardt jeg prøver, kan jeg ikke fly igjen.
Nå er jeg halvveis i mitt rehabiliterings opphold på Sunnaas sykehus, lærer å fly igjen med en brukket vinge, lærer å akseptere den brukne vingen, lærer å forstå at vingen min nok aldri blir hel igjen, men at jeg kan bruke den, fly igjen, ikke like raskt, ikke så høyt som før, men I'm learning to fly, again med den brukne vingen
I mai 2023 styrter jeg ut av himmelen, ender opp med en brukket vinge, jeg prøver, og jeg prøver å komme meg tilbake i luften, jeg ville fly igjen, være tilbake på himmelen, sammen med flokken.
Men hvor mye og hvor hardt jeg prøver, kan jeg ikke fly igjen.
Nå er jeg halvveis i mitt rehabiliterings opphold på Sunnaas sykehus, lærer å fly igjen med en brukket vinge, lærer å akseptere den brukne vingen, lærer å forstå at vingen min nok aldri blir hel igjen, men at jeg kan bruke den, fly igjen, ikke like raskt, ikke så høyt som før, men I'm learning to fly, again med den brukne vingen
Learning to fly (again)
Da var jeg ca halvveis i oppholdet her på Sunnaas Sykehus
Målet er og bli trygg på meg selv, slik at jeg kan få en beder hverdag med et meningsfull innhold.
I tillegg få en bedre forståelse for hva en hjerneskade er og konsekvensen av den. Og jeg er godt på vei nu
For et årstid siden var jeg veldig usikker, viste lite om hva en hjerneskade var og hvordan den påvirker de kognitive funksjoner og der med livet mitt, stengt meg litt inne, bygget en boble rundt meg som jeg følte meg trygg i.
Hadde lite til ingen informasjon om hjerneskade, og siden ulykken i mai 2023, så hadde jeg levde med en usikkerhet på hvordan livet mitt ville bli, usikker på hvem jeg var, miste lysten til å vedlikeholde mitt nettverk og klarte ikke og ta kontakt med mennesker, mitt sosiale liv, jobb og livet jeg kjente forsvant, jeg var blitt ubrukelig, ødelagt, viste ikke lenger hvem jeg var.
Så hodet mitt var fult av spørsmål og uavklarte bekymringer da jeg kom til Sunnaas Sykehus 26 november for og begynne rehabilitering på avdelingen for kognitive rehabilitering etter hjerneskade.
Gode rutiner
Dagen starter med frokost kl 08:00 og felles morgenmøte 08:45 for avdelingen, og så en halvtimes tid med en gå tur ute, før de individuelle programmer starter for dagen.
Trening, kurs, samtaler, gruppe terapi og sosiale samvær med andre som har hjerneskade utfordringer. Dagen føles meningsfull og lærerikt, jeg føler meg levende igjen.
Grip mulighetene og bygg kompetanse
Rehabilitering er ikke en ferie. Det krever mye egeninnsats og besluttsomhet for å få fullt utbytte. Og jeg har selv fullt ansvar for å følge opp det jeg lærer her når jeg kommer hjem. Da må jeg også lære meg å bruke mulighetene jeg får under et slikt opphold. For mulighetene er av høy kvalitet. Jeg blir ivaretatt av dyktige og motiverende mennesker som støtter min egen vei mot å forstå og bli kjent med min nye livssituasjon.
Godt i gang med uke 4 vokser min forståelse og aksept for det som har skjedd meg dag for dag, får verktøy for å takle min nye hverdag, forståelse for at det kan bli bedre, men at tiden er det eneste som hjelper, at jeg ikke få en ny hjerne eller noen annen form for medisinsk resept som kan kurere dette, men verktøy som kan hjelpe når tiden forhåpentligvis helbreder hjernen til en viss grad.
Da jeg kom til Sunnaas for ca 4 uker siden kjente jeg at jeg var knust og ubrukelig, da jeg så meg selv i speilet kjente jeg meg ikke igjen, speilbildet var ødelagt og biter var borte.
Her lærer jeg at det er normalt etter en hjerneskade og her får jeg verktøy slik at jeg kan begynne å pusle sammen speilet mitt igjen, forstå at det ikke blir den samme refleksjonen som jeg så før ulykken, men et nytt meg, lære å akseptere det nye meg, å lære at jeg har endret meg og det er ok, akseptere at det er biter som har gått tapt eller er for ødelagte til å passe inn i den nye versjonen av meg, og at jeg må erstatte disse med nye brikker og det bildet av meg inn speilet blir ikke helt det samme som det var før, og det er helt normalt og ok, vi forandrer oss alle gjennom livet og tilpasser oss de endringene.
Fredag 20 desember, Driving home for christmas...
De siste dagene i denne uken har vi snakket mye om hvordan vi skal håndtere julen og det sosiale samværet som finner sted i jul og nyttår, bekymringen vi som pasienter her alle kjenner litt på, når vi ikke lenger har det trygge og forståelsesfulle miljøet rundt oss, men trenger å møte det "normale" livet utenfor her. En tidligere pasient var og snakket om dette med oss og delte sine erfaringer om det og hvordan han møte og taklet omverdenen igjen med utfordringene som vi alle kjenner fra før, at han delte sine erfaringer med oss, høre at det vi frykter, hva vi tenker, angsten vi føler er ikke unormal og hvis vi bruker kunnskapen og verktøyene vi har lært og mottatt her, så går det bra.., akseptere situasjonen vår, tro på oss selv og gjøre det som er riktig for oss, uansett av hva andre synes, var til stor hjelp.
Han snakket også om hvor viktig det er å være åpen om utfordringene våre overfor de vi skal være sammen med, fortelle om utfordringene vi har, og hvordan de påvirker oss når vi deltar i sosiale sammenkomster, og at det kan gjøre at vi ikke «oppfører oss som før» , at vi ikke er uinteresserte, uoppmerksomme, men at det er konsekvensen av å ha skade på hjernen.
Og det er her jeg har fått med meg hjem verktøy og kunnskap som jeg nå skal prøve å bruke, så når jeg er tilbake for siste del av oppholdet på Sunnaas etter nyttår, kan vi justere verktøyene ut fra mine erfaringer over julen.
Jeg skal feire jul med min eldste sønn og hans familie, så heldigvis et sted hvor jeg vet at det er forståelse for situasjonen min, men med 5 barn pluss noen flere besteforeldre vet jeg at det fort kan bli mye for meg, mye "støy", samtaler rundt bordet som jeg ikke klare og følge med i, folk som prater rundt meg, et scenario som jeg nå kjenner, raskt kan føre til at jeg lider av hjernetretthet, og hva som følger med det.
Da blir det min oppgave å bruke de nye verktøyene og kunnskapen jeg har fått de siste 4 ukene på Sunnaas, slik at jeg forbereder meg godt før jeg drar dit, ta timeouts når jeg trenger det, slik at det blir en god opplevelse og at Jeg er ikke helt utbrent dagen etter.
Refleksjoner fra uke 4
Har lært om hvordan en hjerneskade påvirker følelser og oppmerksomhet, som er viktige faktorer for evnen til å være sosial med andre mennesker.
Å lære om de ulike kognitive evnene vi har og hvordan hjernen styrer disse har gitt meg en mye bedre aksept og forståelse for mine utfordringer og at disse er "normale" etter en traumatisk hjerneskade.
Og ikke minst rehabilitering er ikke ferie. Det krever mye egeninnsats og vilje for å få fullt utbytte. Og jeg har fullt ansvar selv for å følge opp det jeg lærer her når jeg kommer hjem.
Her er et par dokumenter jeg har fått med meg hjem, som jeg kan vise og bruke når jeg treffer mennesker i ulike situasjoner, dette for at jeg skal slippe og bruke mine krefter på å unnskylde og forklare at jeg har et usynlig handikap.
