Min historie om hvordan livet plutselig kan endre seg
Mai 2023 tok jeg en sykkeltur, en tur som ville forandre livet mitt på en måte som jeg aldri på noen måte kunne ha forestilt meg, en endring jeg ikke kunne kontrollere, ikke kunne forstå, plutselig var jeg ikke sikker på hvem jeg var lenger, var ikke den samme som i går, usikker på hvordan og hvor livet mitt vil gå nå, hvem er jeg?.
Jeg klager ikke eller ber om medfølelse, jeg forteller og deler min erfaring så andre i en lignende situasjon vet at de ikke er alene, og det er mulig å forandre livet sitt og få et meningsfylt liv igjen.
Jeg klager ikke eller ber om medfølelse, jeg forteller og deler min erfaring så andre i en lignende situasjon vet at de ikke er alene, og det er mulig å forandre livet sitt og få et meningsfylt liv igjen.
Hva kan muligens gå galt!!!, men noe skjedde, en ulykke som forandret alt.
Et år senere sommeren 2024 våknet jeg en morgen, ingen jobb, de fleste vennene mine er borte, kjæresten min er borte, mistet mesteparten av kontrollen over livet mitt, men jeg er i live, familien min er rundt meg, noen få men veldig gode venner som hjelper meg, så ja, jeg lever og fortsetter å kjempe. Jeg klager ikke eller ber om medfølelse, jeg forteller og deler min erfaring så andre i en lignende situasjon vet at de ikke er alene, og det er mulig å endre stituasjonen og få et meningsfylt liv igjen.
Det var en maidag i 2023, en dag da alt plutselig forandrer seg..., eller var det en desemberdag i 2021..., ja vanskelig å forstå? Det er det for meg også, men la meg prøve å fortelle det jeg husker og har blitt fortalt av andre.
Jeg vil starte den maidagen i 2023 først, en fredag, mine 2 barn som på den tiden var 14 og 16 år gamle skulle komme til meg den fredagen, starten på deres 2 ukers opphold hos meg, den eldste på 16 år, ringte meg etter skolen og informerte meg om at de ikke kom før ved 17 tiden, så jeg bestemmer meg for å gripe muligheten til å ta en kort kjapp sykkeltur oppe i marka, lite visste jeg da at det ville være starten på en livsendrende situasjon som jeg aldri kunne ha drømt om i mitt verste mareritt.
Jeg husker jeg satte meg på sykkelen og husker den neste time eller så, og så er det et stort svart hull, neste gang jeg husker noe igjen er det i en sykehusseng på legevakten på sykehuset, ca. 8 timer senere, 8 timer som er slettet fra hjernen min og vet ikke om de noen gang kommer tilbake.
På sykehuset fortalte de at jeg har store skader primært i hodet både på utsiden og dessverre også på innsiden, det ble oppdaget blødninger, hevelser og synlige skader på hjernen, brudd over venstre øye, venstre kinnben er brukket, stor skade på venstre arm.
Etterpå har jeg kunnet rekonstruere det som hadde skjedd, på grunn av journalen fra redningsteamet som fant meg og elektronisk informasjon fra min Apple Watch.
Den elektroniske sporinformasjonen som jeg hadde fra min Apple Watch viste at jeg krasjet på vei ned en bratt skogsvei på MTB-sykkelen min, gikk fra ca. 45 km/t til 0 på et par meter. Redningsmannskapet fortalte at de fant meg 6 til 8 m nede i en åsside ved siden av fjellveien liggende med hodet ned i en steingrøft, med store skader.
Jeg ble funnet av et redningsteam fordi Apple Watch har en falldetektor som registrerte ulykken og ringte nødnummeret og sendte GPS-posisjonen min av seg selv.
Uten den er det ikke sikkert jeg hadde vært i live i dag, jeg lå slik at jeg ikke var synlig fra veien, ble jeg fortalt.
Redningsteamet brakte meg ned fra marka til et punkt der en ambulanse kunne hente meg.
Dette ble starten på en total forandring i min livssituasjon som jeg ikke kunne ha forestilt meg på noen måte, de første ca. 2 måneder etter ulykken er veldig sløret i hukommelsen min i dag, husker noen ødelagte biter nå og da, jeg føler at jeg begynner å få klarere minner fra en gang i august 2023, husker mindre episoder fra slutten av mai, juni og juli 2023, men føles litt som om det er noe jeg har drømt mer enn jeg kan si at jeg faktisk opplevde det, de par månedene var og er veldig uskarpt og fjernt i hodet mitt.
En av de tingene jeg husker, som skiller seg veldig ut, er da jeg først kom til fastlegen min etter ulykken med et hode som så ut som det hadde vært i ringen med Mike Tyson i 13 runder, hans første bemerkning var "dette går til og ta lang tid" husker jeg tenkte lenge..., ok noen uker kanskje en måned max 2 er veldig lenge tenkte jeg..., lite visste jeg at det skulle bli snakk om år. Men bemerkningen «dette vil ta lang tid» har hengt i lufta siden den gang.
Et år senere begynndte det å bli klart for meg, at ja dette vil ta tid å komme seg fra.
Inn og ut av sykehus, behandlinger, undersøkelser, tester, EEG, MR, CT, PET+++, en utrolig mange forskjellige bokstavkombinasjoner jeg har lært å kjenne siden ulykken, lært og finne rundt på sykehuset bedre enn jeg kan finne rundt i byen, har ingen oversikt over hvor mange timer og dager jeg har brukt på sykehus og andre behandlingssteder.
Etter godt 10 måneder fikk jeg en slags diagnose, en ny bokstavkombinasjon lagt til livet mitt, PCS, Post Commotio Syndrome, hjernerystelse som vedvarer, fortalte de meg, fortalte meg at det bare er tiden som kan hjelpe, så de vil anbefale meg til et rehabiliteringssykehus for ytterligere hjelp.
Men hva har desember 2021 med historien å gjøre?, Ja du skjønner, for jeg havnet også på legevakten på sykehuset en desemberdag i 2021 med et stort hukommelsestap, som ble litt "lett" avskrevet som TGA på den tiden, en forbigående global amnesi er tilstand der korttidshukommelsen midlertidig forsvinner. Og da ble jeg sendt hjem med en pakke smertestillende
Under alle undersøkelsene på sykehuset etter ulykken i mai 2023 har jeg stilt spørsmål ved hva som skjedde i desember 2021, fordi jeg i tillegg til hukommelsestapet hadde 3 brukne ribbein og hjernerystelse, og nå sier legene, basert på disse skader, at det er sannsynlig at jeg hadde en slags krasj den dagen i desember 2021.
Jeg vet at jeg var på sykkeltur den desemberdagen, og husker at jeg startet hjemme rundt klokken 12 den søndagen og det neste jeg husker er at jeg sitter på gulvet i dusjen klokken ved 17 tiden og høre mobilen min ringe, min ekskone lurte på om hun kunne komme og låne covid-tester, hun dukket opp en time senere, hun har fortalt meg etterpå at hun reagerte på oppførselen min, hun fortalte meg at jeg virker rar, oppmuntret meg å ringe min eldste sønn og hans kone, hun er sykepleier, som jeg gjorde da hun dro..., eller her er det noe galt igjen fordi hun drar rundt 1830 tiden og senere når jeg sjekker telefonloggen min, ser ut til at jeg først ringer til dem 2 timer senere, timer som er borte igjen, de ber meg ringe 113, noe jeg gjør, men etter noen timer uten at de dukket opp, følger heldigvis min ekskone meg opp igjen og kjører meg til nærmeste legevakt, og de sender meg til sykehuset.
Jeg kunne dessverre ikke fortelle deg hva som hadde skjedd den dagen da jeg kom til legevakten på sykehuset..., for jeg husker ingenting, så etter en dag ble jeg sendt hjem men med en pakke smertestillende og en beskjed om å ta det med ro en periode til ribbeina var fine igjen, de fortalte meg at jeg hadde TGA "Transitory Global Amnesia" var på et par MR-undersøkelser i løpet av de neste to månedene, men så fikk jeg covid i februar 2022 og alt undersøkelsene stoppet på grunn av covid, jeg har vel aldri følt at jeg virkelig kom meg på beina igjen etter det.
Jeg var alene på den sykkelturen i desember 2021, så jeg vet egentlig ikke hva som skjedde den dagen eller på den turen, sjekket de elektroniske sporene jeg hadde via Apple Watch og sykkelcomputeren min, det kan se ut som om jeg hadde en ulykke, det er en periode på ca. 15 minutter hvor jeg har ligget i ro på samme sted ref. GPS spor, på en kald vinterdag tror jeg ikke jeg har sittet stille og sett på naturen i 15 minutter. Så ja det er mulig jeg hadde en ulykke den desemberdagen i 2021, men jeg husker ikke, jeg veit ikke!!!.
At jeg ikke husker, å ikke vite, vite at noe er borte er en veldig ubehagelig ting, litt skremmende.
Fikk covid i februar 2022 og var hardt rammet, var syk med feber ++ i godt 4 uker, så "ulykken" fra desember 2021 "forsvant" litt i mørket etter det, fokus ble ettervirkningene av covid og ikke hjerneskade...
Slet med utmattelse, konsentrasjon, fokus og hodepine i løpet av 2022, snakket med legen min om det, men på den tiden snakket alle om lange covid-utfordringer etter pandemien, så jeg begynte å tro at utfordringene mine var relatert til covid jeg hadde i februar 2022 og ikke til ulykken i desember 2021.
Etter en tur til Danmark på familieselskap våren 2023, kjente jeg for første gang at det var noe galt med hodet, problemer med fokus, konsentrasjon, problemer med å følge samtaler på festen, ble veldig sliten og utslitt etterpå.
Kontaktet legen min kort tid etter at jeg var tilbake i Norge,
Noe som resulterte i at jeg ble sykemeldt, i påvente av undersøkelser på sykehuset.
Dessverre kom jeg aldri til den undersøkelsen før alt gikk alvorlig galt i mai 2023.
Sitter igjen med mange spørsmål og få svar, forvirret, sliten, oppgitt, livet mitt har endret seg, forstår ikke hvem jeg er lenger, speilbildet mitt er knust i stykker, jeg vet ikke hvordan jeg skal sette det sammen igjen, hvordan jeg skal bli meg igjen, føler meg ødelagt, ubrukelig, livet mitt slik jeg kjenner det har forsvunnet.
Og her finner du neste kapitel, sjekker inn på Sunnaas Sykehus:
